Den første praksisperioden er over for lengst og nå er det under én uke til periode nummer to. Denne gangen skal jeg være på en skole i Hønefoss og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med det, jeg skal faktisk hjem allerede i morgen!

Siden jeg har lovet å skrive litt om hvordan det var i praksis tenkte jeg det var en fin anledning å gjøre det nå. Kanskje noen av dere vurdere å ta pedagogikk, kanskje ikke, her er i hvert fall min opplevelse av hvordan det var i praksis. Jeg kan jo først starte med å si at det ikke har vært noen selvfølge at jeg skulle bli lærer, det er først noe jeg bestemte meg for i fjor. Hvis noen hadde kommet for et par år siden og sagt at det var lærer jeg skulle bli tror jeg kanskje jeg bare hadde ledd. Jeg har nemlig alltid vært den som gruet meg i flere uker til å holde presentasjon for klassen, og sommerfuglene i magen er nesten uutholdelige hvis jeg veit jeg må snakke høyt foran en forsamling. Ikke det beste utgangspunktet for å bli lærer med andre ord!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Likevel måtte jeg finne på noe lurt, da det å “bli noe innen media” ikke gikk helt etter planen. Så valget falt på læreryrket. Jeg endte opp i Bergen, og etter å ha vært igjennom noen uker med forelesninger og seminarer var det klart for å hoppe ut i det. Seks uker med praksis var planlagt og dere kan jo se for dere hvordan disse sommerfuglene mine fikk boltre seg fritt når oppstart nærmet seg. Heldigvis blei jeg plassert på en veldig fin skole, sammen med to av mine medstudenter. Vi ble delt inn på den måten at de to andre skulle jobbe sammen, mens jeg var på egenhånd. Jeg skulle med andre ord ha ansvar for undervisning i en klasse helt aleine! I fare for høres dum ut; jeg veit at undervisning foregår aleine i den virkelige verden, men vi hadde hele tiden blitt fortalt at vi kom til å måtte være sammen med andre studenter, så det ble et lite sjokk med en gang.

Første dagen vi møtte opp var jeg livredd, første timen jeg skulle ha undervisning aleine var jeg livredd og stort sett alle dagene i mellom var jeg livredd. Det var i hvert fall ikke langt om å gjøre! Jeg har jo alltid hørt at øvelse gjør mester, og at med nok trening slutter man å grue seg til slike ting, det hadde jeg dog nesten gitt opp håpet om at kom til å skje. MEN, så var det var jo ikke bare skummelt hele tiden. For selv om jeg var milevis utenfor komfortsonen hver dag var det jo litt gøy og! Etter en time var overstått kom mestringsfølelsen, og den gjorde det verdt det. Jeg fant også ut noen teknikker som gjorde at jeg håndterte situasjonen bedre og de skal jeg helt klart ta med meg inn i neste praksisperiode. Og nå som jeg er tilbake på universitetet har jeg faktisk merket (når vi gjør øvinger) at det ikke like skummelt å stå foran klassen lenger. Det er fortsatt ikke det mest avslappende jeg kan gjøre, men erfaringen fra praksisen må ha hjulpet litt. 

Mitt første møte med læreryrket var, til tross for det jeg skrev over her faktisk veldig bra. Jeg fikk lov til å undervise i tidenes klasse, og det mener jeg virkelig! De var engasjerte, løste alle oppgaver jeg ga dem uten å stille spørsmål ved det, og selv når de skulle gi meg anonym tilbakemelding på oppleggene mine var de skikkelig greie. De var konstruktive, kom med gode tips og ikke minst; de var snille. Jeg var livredd (ingen overraskelse der) for at de kom til å skrive litt krasse ting, men jeg fikk stikk motsatt. Og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg veit at andre på studiet ikke hadde like lette forhold i sin praksis, så jeg var virkelig heldig med både skolen, klassen og veilederen min.

Temaet jeg underviste i er kanskje ikke det morsomste innen mediefaget, jeg underviste nemlig i norsk mediehistorie, men det var en spennende utfordring. Jeg lærte i hvert fall at det er utrolig viktig å gjøre stoffet relevant med gode eksempler og oppgaver. Neste gang jeg skal undervise i dette temaet kommer jeg garantert til å gjøre mange justeringer på oppleggene jeg lagde i høst, men læringskurven er bratt og jeg kan ikke annet enn å prøve meg frem. Noe fungerer og noe fungerer ikke, sånn vil det alltid være. Jeg veit i hvert fall etter å ha vært igjennom en praksisperiode og etter noen veldig inspirerende forelesninger nå i vinter at jeg har lyst til å være en kreativ lærer. Jeg har lyst til å finne på praktiske ting så ofte det lar seg gjøre og la elevene få jobbe mye selvstendig. Det er i hvert fall sånn jeg tenker nå, når studietiden er over og jeg forhåpentligvis får meg en jobb får vi se hvor mye tid det blir kreativ utfoldelse med alt som heter rapporter, vurdering osv. Men jeg tenker det er et fint utgangspunkt å jobbe ut ifra.

Det er i hvert fall veldig deilig å kjenne etter å har bodd og eksistert utenfor komfortsonen min i mer eller mindre hele høst at jeg er på rett vei og at jeg har valgt rett yrke.

Sara