Hei! Nå er det bare tre uker til valget, og jeg håper dere bruker tiden til å tenker litt igjennom hvilke saker som er viktig for dere, og stemmer deretter. Etter at jeg tidligere i år fikk et lite innblikk i hvordan det står til med eldreomsorgen i landet vårt vet jeg at det er én av sakene som er viktige for meg. Jeg har derfor lyst til å fortelle dere en liten historie.
En historie om min oldemor som skulle blitt 94 år i går. Oldemor var en sterk og hardfør dame som leve de siste 25 årene av livet som enke. I alle disse årene klarte hun seg selv. Hun bodde i et stort hus hvor hun har lagd middag til seg selv, og oss familiemedlemmer når vi kom på besøk. Hun vasket klær, vasket opp og gjorde det meste av husvasken på egenhånd. Selv om behovet for hjelp etter hvert begynte å melde seg var hun sta, og klarte det meste selv. Helt til julaften i fjor. Da ble hun så dårlig at hun måtte hentes i ambulanse rett etter julemiddagen. Hun lå på sykehus i et par uker før hun ble sendt hjem. Etter dette ble hun aldri frisk igjen. Kun dager etter hun kom hjem begynte hun igjen å bli dårlig. Dette førte til en ny innleggelse. Og slik fortsatte det, hun ble sendt rundt mellom offentlige helsetjenester og hjemmet sitt som en pakke merket fragile.
De siste ukene av livet hennes var preget av angst og usikkerhet. Hun var mye redd og ønsket ikke være alene lenger. Håpet var at hun skulle få komme på et sykehjem og få trygge rammer igjen. Dessverre er behandlingstiden i vår kommune veldig lang, og denne ventetiden skapte mye unødvendig engstelse for henne. Det er godt mulig køen er like lang i andre kommuner, men det er ikke godt nok. Det er ikke greit at eldre blir tvunget til å sitte og føle seg utrygge i sitt eget hjem, mens kommunene bruker ukesvis på saksbehandling.
Det er hjerteskjærende og sterkt provoserende å tenke på at i Norge, verdens 2. beste land å bo sitter eldre så lenge i kø for å få sykehjemsplass at de blir alvorlig syke og dør. Og jeg tenker det må være ekstra tøft for de stakkars menneskene som ikke har pårørende rundt seg som står på for dem. Min oldemor døde dessverre i sykehjemskø, det burde ingen trenge å gjøre. Og jeg håper at de partiene som ender opp i regjering gjør nødvendige grep for å forhindre dette.
For jeg lurer på hvordan man skal kunne kvalifiseres til å få den hjelpen man trenger som gammel, hvis det å jobbe, betale skatt og bidra til samfunnet hele livet ikke er nok?
– Sara
#eldreomsorg #norge #politikk #eldre #omsorg #valg
For et nydelig skrevet innlegg <3
Åh, denne historien høres veldig kjent ut. Morfar gikk gjennom noe lignende…morfar var også veldig sta, og klarte seg lenge alene. Han flytta etterhvert til en eldrebolig der hjemmesykepleien kom innom et par ganger om dagen. Han fikk tilbud om å få mat levert, men selv da ville han lage maten sin selv. Han likte nemlig å rusle til butikken og snakke med kjente der, for det er jo dessverre ikke så mye annet å finne på. Og han ville ikke være til bry (selvom det å få levert middag fra Rustad ikke akkurat kan regnes som ‘bry’). Han klarte seg fint helt til han falt og brakk lårhalsen. Han ble sendt hit og dit akkurat som oldemoren din. Han fortalte at han ble frakta bak i en slags sykebuss en gang, og han følte det var som å bli frakta i en tømmerbil, der pasientene var tømmeret… han kunne ikke se noen ting og det var nok en ganske ekkel opplevelse. Etterhvert ble han sendt hjem til eldreboligen sin, noe jeg tror var alt for tidlig, for han kunne enda ikke gå ordentlig. Han var sengeliggende, og hjemmehjelpen kom bare et par ganger om dagen for å gi ham piller. Det er her alt skar seg, for det var ei natt han skulle opp på do. Han var veldig medisinert og ganske susete pga det og endte opp med å gå ut verandadøra i stedet for badedøra… han sklei og landa i en snøhaug uten mulighet til å komme seg opp igjen. Det var ikke før hjemmehjelpa kom på siste sjekk ved midnatt at de fant han i snøen…og heldigvis for det, ellers hadde han nok fryst i hjel. Han ble lagt inn på sykehus igjen og så overført til gamlehjemmet. Innen han kom hit var han blitt så susete at han ikke klarte å skille mellom virkelighet og fantasi. Han vekslet mellom nåtid og andre verdenskrig, noe som gjorde ham veldig opprørt og redd. Sånn holdt det på helt til han døde…
Så jeg føler veldig på det du skriver her, Sara. Helt tragisk at det går an å behandle eldre på den måten.
Anna: Åh, visst ikke at det var sånn med morfaren din Anna. Skjønner at de helst vil klare seg selv, spesielt når de har vært vandt til å gjøre det i mange år. Og da er det så tragisk at de ikke får den hjelpen de trenger når slike ting skjer. Det med sykebussen høres jo helt bak mål ut, hvorfor kunne de ikke gitt han sykebil hvis han ikke klarte å sitte i en vanlig bil/drosje? Stakkar, det var sikkert ikke noen morsom opplevelse i det hele tatt! Og det der med å sende hjem pasientene for tidlig skjønner jeg heller ikke logikken i. Hvis målet er å spare penger vil kommunen være tjent med å få pasientene skikkelig på beina igjen før hjemreise. Jeg vil jo tro det koster mye mer penger å få pasienter i retur på sykehuset hvis det kunne vært unngått. Og ikke minst vil jo pasienten selv helt sikkert føle seg mye mer utrygg hjemme hvis de blir sendt hjem for tidlig. Det er ikke nok med besøk fra hjemmesykepleien et par ganger om dagen. Hvor mye utgjør det av dagen? Kanskje 30 minutter totalt av 24 timer! Da er det ikke rart de engster seg..
Nei, dette var virkelig ingen hyggelig historie å høre, Anna.
Dessverre tror jeg ikke hendelser som disse er så uvanlige 🙁
Victoria Larsen: Tusen takk <3