Denne uken tenkte jeg å sparke i gang med en aldri så liten bokanmeldelse. Det har jeg kun skrevet én gang tidligere på bloggen, men jeg har jo som mål å lese flere bøker i høst så forhåpentligvis blir ikke dette den siste. Boken jeg skal gi min vurdering av er Linnéa Myhres Kjære. Oppfølgeren til Evig Søndag. Jeg digget Evig Søndag, og leste ut hele boken på en kveld.

Kjære er skrevet i en litt annen form og blir presentert som forskjellige brev til og fra Linnéa. Boken spiller også mer på humor enn den første boken gjorde, og det er tydelig at livet er litt lettere i Kjære enn i Evig søndag.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Omtale fra forlaget

Det er lite som kjennes bedre enn å få bekreftelse på at man ser bra ut, at man er likt. Men hva når de andres granskende blikk tar overhånd?

Med infam humor og sårt alvor beskriver Linnéa Myhre et ungt liv, anno 2014, i blikkenes tid, hvor det er viktigere å bli sett enn å bli hørt. I et tjuetalls brev, henvendt til venner og familie, redaktører og bedrifter, setter hun ord på opplevelsen av kontinuerlig å bli påminnet om å spise riktig, holde seg slank, trene, være sunn. «Jeg gruer meg til å få barn», skriver hun.

Men gjennom brevene oppstår også en annen fortelling. For Linnéa har levd med spiseforstyrrelser siden hun var femten, og i 2012 var kroppen hennes nær kollaps. Det har gått to år. Hvordan plukker man opp livet sitt igjen etter å ha vært nær ved å miste alt?

Kjære er en roman om kontroll og tapet av det, det er en roman om å spise på restaurant, om å skrive sitt eget selvmordsbrev, om å tilberede taco, om å få seg kjæreste, om å slippe inn og slippe til, og, til slutt, om å kunne betrakte seg selv med sitt eget blikk.

Min mening

Boken starter på samme dystre vis som den forrige med Linneás selvmordsbrev, men etter dette går det stort sett bare oppover. Det er fortsatt en alvorlig undertone, og hun sliter fortsatt litt med et forstyrret spisemønster, likevel har hun det mye bedre med seg selv. Hun har fått seg kjæreste, som til hennes store glede er like glad i leverpostei og rødbeter (uten karvefrø) som henne selv. Det virker som at forholdet til Sondre er veldig bra for henne, og hun skriver at det er godt å være i et forhold med noen andre enn mat.

Brevene i boken er skrevet til familiemedlemmer, venner, kjente personer og bedrifter. Det hun skriver til bedrifter er ofte veldig morsomt og jeg tok meg selv i ligge å le høyt i senga flere ganger. Disse brevene er en sterk kontrast til de mer ærlige og sårbare brevene til venner og familie. Brevet til faren for eksempel er trist, og viser en Linnéa som skulle ønske faren tok mer kontakt. Boken avsluttes likevel på en fin måte med et kjærlighetsbrev til Sondre, som gir et håp om at dette skal gå bra.

Jeg synes dette først og fremst er en veldig bra oppfølger, den er morsom, men fortsatt alvorlig. Jeg liker også veldig godt brevformen boken har, jeg har aldri lest en slik bok før, men jeg likte det veldig godt. Det er også deilig å se at ting går bedre for Linnéa. Jeg tror alle som leste den første boken heiet på henne, og håpet at livet skulle snu. Det tror jeg det har gjort nå, og jeg håper hun fortsetter å skrive bøker fremover.